Farskap i det moderne Afrika: Mellom tradisjon og transformasjon

I det tidlige morgenlyset på en gård på landsbygda i Kisii lærer en far sønnen sin å stelle geiter, viser ham hvor vannet renner best og hvordan han skal lese himmelen for å se om det kommer regn. Flere kilometer unna, i en travel forstad til Nairobi, knyter en annen far skolissene til datteren sin, kysser henne på pannen og følger henne til skolen før han drar på jobb. Mellom disse to scenene utspiller det seg en historie om afrikansk farskap, en historie som er fanget mellom tradisjonens hellige tyngde og modernitetens skiftende vinder.

Gårsdagens far

I generasjoner har farsrollen i afrikanske samfunn fulgt et hellig, velbrukt manus. Faren var forsørgeren, beskytteren, grunnpilaren. Han gråt ikke. Han forklarte ikke. Hans kjærlighet ble målt i dyrket jord, betalte skolepenger, håndhevelse av regler og taushet. I mange lokalsamfunn var hans rolle både fryktet og æret, gjennomsyret av kulturelle ritualer, forfedrenes ansvar og sosiale forventninger. Å være mann var å lede uten å stille spørsmål, å bære byrden uten å klage, og å videreføre denne stoicismen til sønnene sine.

Men historien grep inn.

Kolonialismen og den arbeidsinnvandringen den krevde, trakk fedre bort fra hjemmet i måneder eller år. Politiske omveltninger, økonomisk kollaps og krig rev i stykker familiene.

Urbaniseringen rekonfigurerte lokalsamfunnene, slik at slektskapsnettverkene ble brutt opp og mange barn vokste opp farløse, ikke fordi de ble forlatt, men på grunn av den harde logistikken for å overleve.

Fremveksten av den nye afrikanske faren

I byer, i diasporaen og i digitale rom på et kontinent i endring vokser det frem en ny type far. Han er ikke alltid sikker. Noen ganger er han redd. Men han prøver.

Denne faren våkner klokken to om natten for å mate. Han ser på foreldrevideoer på YouTube for å lære å flette håret til datteren sin. Han sitter i vanskelige, men viktige terapitimer og konfronterer spøkelsene etter en far som elsket, men som aldri sa det. Han går på skoleteater, fyller matpakker og setter sin ære i å være til stede.

"Denne forvandlingen er ikke bare personlig, den er kollektiv", sier Dr. Kwame Boadu, en ghanesisk sosiolog som har spesialisert seg på afrikanske kjønnsstudier. "Vi er vitne til at fedre gjenvinner følelsesmessig intimitet med barna sine på måter som tidligere ble sett på som fremmede."

I Kampala forteller Emmanuel, en 29 år gammel far: "Da partneren min gikk bort, forventet alle at jeg skulle overlate datteren min til bestemoren hennes. Men jeg ble værende. Jeg lærte å flette, lage mat og lytte. Jeg visste ikke at kjærligheten kunne være så innholdsrik.

Og likevel er denne utviklingen ikke uten motstand.

Spenningen mellom forandring og tradisjon

I noen samfunn blir dette skiftet sett på som en svakhet, en oppmykning av afrikanske verdier. En mann som viser sårbarhet eller deler på huslige plikter, risikerer å bli kalt "for vestlig" eller "kontrollert". De kulturelle forventningene hviler fortsatt tungt på mannens skuldre. For mange unge fedre er det en dragkamp mellom å hedre fedrene sine og å nekte å bli som dem.

"Det forventes at menn skal være sterke, men hva betyr egentlig styrke?" spør Adebayo, en trebarnsfar i Lagos. Jeg vokste opp med frykt for faren min. Men jeg vil ikke ha frykt. Jeg vil ha kontakt. Jeg vil ha respekt, ja, men jeg vil også ha forståelse."

Det finnes ikke én oppskrift på hvordan et moderne afrikansk farskap skal se ut. Men overalt blir spørsmålet stilt, og det er der forvandlingen begynner.

Kvinnenes rolle i denne transformasjonen

Denne nye bølgen av farsrollen har ikke oppstått i isolasjon. Kvinner, mødre, bestemødre, søstre og tanter har vært viktige katalysatorer i omformingen av hvordan menn forholder seg til farskapet. Mange menn tilskriver sin empati og tilstedeværelse at de er oppdratt av kvinner som har fylt de emosjonelle og fysiske hullene etter fraværende fedre.

I generasjonshusholdninger lærer bestemødre unge menn hvordan de skal holde et barn, trøste det og gi det mat uten å skamme seg. Koner og partnere presser også på for følelsesmessig ansvarlighet, og utfordrer forsiktig den gamle oppfatningen om at omsorg kun er kvinnens domene.

Som den kenyanske forfatteren og moren Nyambura Wambugu reflekterer: "Vi oppdrar våre sønner på en annen måte, slik at de ikke skal skamme seg over kjærlighet og mykhet. Og vi forventer mer av de mennene vi oppdrar barn med, ikke bare penger, men tilstedeværelse."

Det kulturelle narrativskiftet

Den afrikanske popkulturen har begynt å reagere på dette skiftet. Film, musikk og litteratur viser i økende grad fedre som er emosjonelt til stede, omsorgsfulle og dypt knyttet til barna sine. Nollywood og andre regionale filmer forteller historier om sårbare mannlige hovedpersoner med feil og mangler, men som utvikler seg. Afrobeat- og amapiano-artister refererer til farskap i sangtekster, ikke bare som et statussymbol, men som en levd, øm erfaring.

Selv på sosiale medier utfordrer virale videoer av afrikanske fedre som danser med døtrene sine, lager middag eller har hjertesamtaler med sønnene sine, gamle stereotypier. Disse kulturelle skildringene er i ferd med å omforme hvordan maskulinitet ser ut i offentligheten.

"Det vi konsumerer, påvirker hva vi tror er mulig", sier mediekritikeren Lindiwe Makusha. "Og akkurat nå utvider afrikanske medier mulighetene for hva farskap og maskulinitet kan være."

De uuttalte kampene

Men under den håpefulle fortellingen skjuler det seg uuttalte kamper, tause kamper som mange afrikanske fedre kjemper alene. Det økonomiske presset er fortsatt enormt, særlig for menn som fortsatt forventes å bære forsørgerbyrden alene. Mange sliter med indre tvil: Er jeg god nok? Gjør jeg dette riktig? Kan jeg by på meg selv uten å miste respekt?

Patriarkalske systemer gir ikke uten videre rom for sårbarhet hos menn. Det finnes få rom der afrikanske fedre kan innrømme frykt eller søke emosjonell støtte uten å bli dømt. Mange utøver et moderne faderskap på overflaten, mens de under overflaten sliter med nedarvede traumer og samfunnspress.

For John, en 37 år gammel firebarnsfar i Eldoret, er motsetningen skarp: "Jeg ønsker å være en far som barna mine kan snakke med. Men det er dager jeg kommer hjem så utslitt etter å ha jobbet at jeg knapt kan snakke. Jeg prøver, men det er ikke alltid like lett."

En fremtid bygget på balanse

Kanskje ligger ikke sannheten i å velge mellom tradisjon og transformasjon, men i å veve de to sammen. Å beskytte og sørge for, ja, men også å være til stede, å lytte, å utvikle seg. Å lære bort verdier og lære nye. Å lede, ikke med taushet, men med ømhet. Ikke ved å forsvinne inn i pliktene, men ved å møte opp med hjertet.

Over hele kontinentet er det stille historier som endrer fortellingen. En tenåringspappa som lærer å være medforeldre på en respektfull måte. En enkemann som oppdrar barna sine alene. En skeiv far i Johannesburg som kjemper for retten til å elske barnet sitt åpent. En mann i Mombasa som skriver brev til sønnen sin og gir uttrykk for følelser han aldri fikk høre fra sin egen far. Dette er ikke unntak. De er røtter til en ny arv.

Den mest radikale handlingen

I en verden som fortsatt ofte forveksler maskulinitet med taushet, autoritet med avstand og kjærlighet med kontroll, er kanskje dette det mest radikale en afrikansk far kan gjøre i dag:

Bli her. Snakk. Be om unnskyldning og begynn på nytt.

I den enkle, hellige handlingen fødes en ny form for farskap. Ikke perfekt. Ikke sikker, men nærværende. Og den tilstedeværelsen, myk, stødig og modig, kan være det som omdefinerer neste generasjon.