Between Luanda and Cape Town lies more than 3,000 kilometres of coastline where almost nobody lives. Fog rolls in from a freezing ocean, dunes run into the surf and rusting wrecks lie in the sand. This is the Skeleton Coast and the desert shore around it, and its emptiness has three causes: an ocean current, diamonds and the desert itself.

An ocean current that stops the rain

Strictly speaking, the Skeleton Coast is the northern part of Namibia’s Atlantic shore, from the Kunene River at the Angolan border south towards Swakopmund. The empty stretch is far longer, though. The same desert climate runs from just north of Cape Town, along the whole coast of Namibia and into southern Angola.

Det er merkelig på et så grønt kontinent. Ikke langt mot nord ligger Kongobassenget, som rommer jordens nest største regnskog. På den andre siden av det sørlige Afrika har Mosambik og østkysten av Sør-Afrika fuktig savanne, gårder i full drift og tett befolkning.

Svaret ligger i vannet. Benguelastrømmen fører kaldt vann nordover fra det sørlige Atlanterhavet langs kysten av Sør-Afrika, Namibia og Angola. Vindene trekker også iskaldt dypvann opp til overflaten. Dermed holder luften like over havet seg kald og tung.

Vanligvis varmer solen opp havet, fuktig luft stiger, og skyer fører regn inn over land. Her blir den kalde luften liggende fanget under varmere luft. Meteorologer kaller dette en temperaturinversjon. Skyer dannes sjelden, og det regner nesten aldri. Du kan med andre ord stå med føttene i Atlanterhavet og likevel befinne deg på et av de tørreste stedene på kloden.

The oldest desert and the land of shipwrecks

Dette klimaet skapte Namibørkenen, som geologer regner blant verdens eldste ørkener. Her har det vært tørt i titalls millioner år, og noen av sanddynene er over 300 meter høye. Det finnes få naturlige havner og ingen jord som egner seg til jordbruk. Mellom Oranjeelven i sør og Kunene i nord er det nesten ingen elver som når havet året rundt.

Havet gir likevel landet én ting, og det er tåke. Når kald havluft møter varm ørkenluft, dekker tykk tåke kysten mange dager i året. Biller, lav og små planter lever utelukkende av denne fuktigheten.

For sjøfolk betydde tåken derimot fare. Kalde strømmer, kraftige brenninger og sandbanker som stadig flyttet seg, fikk skip etter skip til å forlise. Man antar at hundrevis av vrak ligger langs Namibias kyst, side om side med blekede knokler fra hvaler og seler. Sanfolket skal ha kalt området landet Gud skapte i sinne. Portugisiske sjøfolk skal ha kjent det som helvetes porter.

Vraket på bildet over forteller historien godt. Eduard Bohlen gikk på grunn i tåke i 1909. Siden den gang har ørkenen skjøvet strandlinjen utover i havet, og skipet ligger nå flere hundre meter inne på land.

Beach walkers, explorers and a German colony

Mennesker klarte riktignok å bo her, men aldri i byer. San- og khoekhoegrupper levde i det tørre innlandet i tusenvis av år. Én gruppe, som senere ble kalt Strandlopers eller strandvandrere, bodde helt nede ved kysten. De spiste seler, sjøfugler, skalldyr og strandede hvaler, og de brukte hvalribbein til å bygge ly.

På 1480-tallet seilte portugisiske oppdagelsesreisende som Diogo Cão og Bartolomeu Dias langs denne kysten på vei sørover. De reiste steinkors på strendene, men fant verken ferskvann, tømmer eller rikdommer. Portugiserne bygde i stedet basen sin langt mot nord, der Luanda ligger i dag. Senere slo nederlenderne og britene seg ned i Kappområdet lengst i sør. Den lange strekningen imellom fikk være i fred.

Det endret seg under kappløpet om Afrika. Storbritannia kontrollerte Kappområdet, og Portugal kontrollerte Angola. I 1884 gjorde det nye tyske keiserriket krav på det tørre landet mellom dem og kalte det Tysk Sørvest-Afrika. I dag er det Namibia.

Diamonds in the sand and a forbidden zone

For years the Germans saw little value in the colony’s coast. Then, in 1908, a railway worker named Zacharias Lewala picked up a shining stone near Lüderitz. It was a diamond, and there were many more. Over millions of years, the Orange River had carried diamonds to the sea, and waves and wind had spread them along the shore.

Tyskerne handlet raskt. De erklærte en enorm kyststrekning som Sperrgebiet, det forbudte området, og ingen fikk komme inn uten tillatelse. Midt i ørkenen bygde de Kolmanskop, en velstående gruveby med sykehus, teatersal og bowlingbane.

Det tyske styret tok slutt under første verdenskrig, da sørafrikanske styrker tok kontroll over territoriet. Sør-Afrika styrte det deretter i flere tiår, senere under apartheid, og holdt diamantkysten stengt. Angola ble uavhengig av Portugal i 1975, men ble kastet ut i en lang borgerkrig. Namibia ble først selvstendig i 1990.

Why the Skeleton Coast is still empty today

Uavhengigheten åpnet ikke kysten. Da Namibia overtok den gamle forbudte sonen, valgte landet å holde den stengt. Staten og De Beers-konsernet eier nå halvparten hver av gruveselskapet Namdeb. Adgangen til gruveområdene er strengt kontrollert, og besøkende uten tillatelse risikerer å bli arrestert.

Nord for diamantfeltene er det naturen som holder vakt. Sanddynene langs kysten flytter seg stadig med vinden. Enhver vei eller jernbane langs kysten ville kreve ustanselig rydding, og den salte tåken tærer på metall. Kolmanskop viser hva som skjer. Byen ble forlatt på 1950-tallet, og i dag fyller sand rommene helt opp til vinduene.

Noen få byer finnes, som Lüderitz, Walvis Bay og Swakopmund i Namibia og Namibe i Angola. Mellom dem tar imidlertid kystveiene slutt eller svinger innover i landet. Ingen vei følger kysten hele veien fra Cape Town til Luanda.

A desert that became a sanctuary

De samme ugjestmilde forholdene som holdt folk unna, beskyttet også naturen. I dag ligger store deler av kysten innenfor verneområder. Blant dem er Richtersveld i Sør-Afrika, nasjonalparkene Namib-Naukluft og Skjelettkysten i Namibia og Iona nasjonalpark i Angola.

Dyrelivet her har tilpasset seg et liv uten regn. Ørkenelefanter, løver og brunhyener streifer gjennom de tørre elveleiene innenfor kysten. Ved Cape Cross samler titusenvis av sørafrikanske pelsseler seg på klippene. Selv tåken har sine spesialister, som biller som drikker dråpene som samler seg på ryggen deres.

Det tomme området på kartet mellom Luanda og Cape Town er altså ingen tilfeldighet. En kald havstrøm, et diamantrush og selve ørkenen har holdt mennesker borte i århundrer. Derfor er en av jordens mest folketomme kyster også en av de villeste.

This article draws on the video by the YouTube channel Geography By Geoff.
Photo: Wreck of the Eduard Bohlen, Laika ac, CC BY-SA 2.0.