Afrika har en rik og kompleks historie, men det er utbredt uvitenhet om denne arven. En berømt britisk historiker sa en gang at det bare var europeernes historie i Afrika. I nyere tid har det vært en økt interesse for hva som ligger bak denne mangelen på kunnskap.
Den store Giza-pyramiden i Kairo regnes med rette som et av de syv underverkene i den antikke verden. Men reis videre sørover langs elven Nilen og du vil finne tusen pyramider som tilhørte kongeriket Kush, i det som nå er Sudan.
Kush var en afrikansk supermakt og dens innflytelse utvidet seg til det som nå kalles Midtøsten.
Kongeriket varte i mange hundre år, og i det åttende århundre f.Kr. erobret det Egypt og regjerte i den beste delen av et århundre.
Det som er igjen av kongeriket er like imponerende. Mer enn 300 av disse pyramidene er fortsatt intakte, nesten uberørte siden de ble bygget for nesten 3000 år siden.
Noen av de beste eksemplene finnes i Jebel Barkal i Nord-Sudan, erklært som verdensarvsted av FNs kulturbyrå, Unesco.
Her kan du finne pyramider, graver, templer og gravkamre komplett med malte scener og skrifter som Unesco beskriver som mesterverk «av kreativt geni som demonstrerer de kunstneriske, sosiale, politiske og religiøse verdiene til en menneskelig gruppe i mer enn 2000 år».
Prosjektet ble unnfanget på begynnelsen av 1960-tallet i perioden med rask avkolonisering i Afrika. Noen av de nylig uavhengige afrikanske lederne bestemte at de etter å ha avkolonisert landene deres også ønsket å avkolonisere historien deres.
Vestlige historikere hadde beklaget mangelen på skriftlige dokumenter i noen afrikanske land og hadde brukt dette som en grunn til å legitimere slik forsømmelse.
Unesco hjalp afrikanske forskere med å sette sammen prosjektet, og rekrutterte 350 eksperter, for det meste fra hele Afrika og fra en rekke disipliner, for å kompilere åtte bind, fra forhistorien og fortsetter til moderne tid.
Det åttende bindet sto ferdig i 1990 og det arbeides nå med et niende.
Unesco tok det kontroversielle skrittet med å starte bindene med menneskehetens opprinnelse, og redegjøre for evolusjonsteorien. Ved å gjøre det risikerte de å pådra seg vrede fra kristne og muslimske samfunn i noen afrikanske land der det var, og fortsatt er, en utbredt tro på kreasjonisme.
Den kenyanske paleontologen Richard Leakey, som bidro til bind én, sier at han fortsatt tror at det faktum at mennesker har sin opprinnelse i Afrika er en forbannelse for noen vestlige, som foretrekker å benekte deres afrikanske opprinnelse.
Historien om kongeriket Kush, en supermakt i det vestlige Asia så vel som Afrika, hvor dronninger kunne regjere på egen hånd, blir også ofte oversett.
Dette gjelder også kongeriket Aksum, beskrevet som en av de fire største sivilisasjonene i den antikke verden.
Aksumite-kongene kontrollerte handelen i Rødehavet fra sin base i det som er dagens Eritrea og Etiopia. De var også de første herskerne i Afrika som omfavnet kristendommen og gjorde den til kongedømmets offisielle religion.
Denne historien er lite kjent, både i Afrika og andre steder, fordi mange akademikere og lærere i afrikanske land har vært et produkt av kolonial utdanning selv, og derfor kunne de ikke få en omfattende og kronologisk fremstilling av sin egen historie.
Et slikt syn ble reflektert i kommentarene til Hugh Trevor-Roper, allment ansett som en av Storbritannias fremste historikere.
Han sa i 1965: «Kanskje, i fremtiden vil det være litt afrikansk historie å lære bort. Men for tiden er det ingen, eller veldig lite: det er bare historien til europeerne i Afrika.
«Resten er stort sett mørke, som historien til før-europeisk, før-columbiansk Amerika. Og mørke er ikke et emne for historien.»
Det at de færreste kjenner til bindene som er satt sammen i Unesco-regi, sier også noe. Du lurer på hvorfor ledere ikke ønsket å kaste mer lys over det.
Jeg antyder ikke at det var en konspirasjon, selvfølgelig. Bare at det ikke ble lagt nok vekt på afrikansk historie av verken afrikanske eller ikke-afrikanske ledere.
Dette er imidlertid av spesiell interesse for Afrika, fordi det har blitt infantilisert i en grad som vi ikke har sett i noen annen region i verden.
Utfordrer stereotypen
Dette er delvis fordi det har vært en måte å se Afrika på i form av fattigdom og konflikt – kuppet, krigen, hungersnøden, korrupsjonen – som har blitt en slags stenografi for kontinentet som fortsatt består i dag.
Utviklingsspørsmål i Afrika vektlegger fortsatt i stor grad veldedige aspekter og bistand.
Selv om dette er gjort med den beste vilje i verden, har det ikke desto mindre matet inn i denne representasjonen av Afrika, hvor det antas at for at folket skal utvikle seg og for at de skal ha nok å spise, må de stole på utenforstående.
The General History of Africa er en start, og Unesco planlegger å innlemme sin forskning i skolepensum over hele kontinentet.
Forhåpentligvis vil fremtidige generasjoner ha en bedre ide om historien deres og se at det er mye de kan være stolte av fra fortiden deres. En fortid som gir grunnlaget for en enda større fremtid.
Norwegian 
English 