Afrika har en rik og kompleks historie, men det er utbredt uvitenhet om denne arven. En kjent britisk historiker sa en gang at det bare fantes historien om europeere i Afrika. I senere tid har det vært økt interesse for hva som ligger bak denne kunnskapsmangelen.
Den store pyramiden i Giza i Kairo regnes med rette for å være ett av de syv underverkene i den antikke verden. Men reiser du videre sør langs Nilen, finner du tusen pyramider som tilhørte Kushriket, i det som nå er Sudan.
Kush var en afrikanisk stormakt og dens innflytelse strakte seg til det som nå kalles Midtøsten.
Riket varte i mange hundre år, og på åttende århundre før vår tidsregning erobret det Egypt og styrte det meste av århundret.
Det som gjenstår av riket er like imponerende. Mer enn 300 av disse pyramidene er fremdeles intakte, praktisk talt uberørt siden de ble bygget for nesten 3000 år siden.
Noen av de beste eksemplene finnes på Jebel Barkal i Nord-Sudan, erklært som verdensarvsted av FNs kulturorgan UNESCO.
Her finner du pyramider, graver, templer og gravkamre med malte scener og skrifter som UNESCO beskriver som mesterverk "av kreativ genialitet som demonstrerer de kunstneriske, sosiale, politiske og religiøse verdiene til en menneskegruppe gjennom mer enn 2000 år".
Prosjektet ble unnfanget på tidlig 1960-tallet i perioden med rask dekolonisering i Afrika. Noen av de nyuavhengige afrikanske lederne besluttet at de ikke bare ville dekolonisere landene sine, men også dekolonisere historien deres.
Vestlige historikere hadde klaget over mangelen på skriftlige dokumenter i noen afrikanske land og hadde brukt dette som en grunn til å legitimere slik forsømmelse.
UNESCO hjalp afrikanske forskere med å sette sammen prosjektet, og rekrutterte 350 eksperter, hovedsakelig fra hele Afrika og fra ulike fagfelt, for å utarbeide åtte bind, fra forhistorien og videre til moderne tid.
Det åttende bindet ble fullført i 1990 og arbeidet med et niende bind er nå i gang.
UNESCO tok det kontroversielle skrittet å begynne bindene med menneskehetens opprinnelse og forklare evolusjonsteorien. Ved å gjøre det risikerte de å vekke harmen hos kristne og muslimske samfunn i noen afrikanske land hvor det var, og fortsatt er, utbredt tro på skaperkraften.
Kenyaneren Richard Leakey, som er paleontoleg og bidro til første bind, sier han fortsatt tror at det at mennesker stammer fra Afrika er en forbannelse for noen vesterlendinger, som foretrekker å benekte deres afrikanske opprinnelse.
Historien om Kushriket, en stormakt i Vestasien så vel som Afrika, hvor dronninger kunne styre på egenhånd, blir også ofte oversett.
Det samme gjelder Aksumriket, som beskrives som en av de fire største sivilisasjonene i den antikke verden.
Aksumittene styrte handelen i Det røde hav fra sin base i det som i dag er Eritrea og Etiopia. De var også de første herskerene i Afrika som omfavnet kristendommen og gjorde den til den offisielle religionen i riket.
Denne historien er lite kjent, både i Afrika og andre steder, fordi mange akademikere og lærere i afrikanske land selv var produkter av kolonial utdanning, og derfor ikke kunne få en omfattende og kronologisk oversikt over sin egen historie.
Et slikt syn ble gjenspeilt i kommentarene fra Hugh Trevor-Roper, som er ansett som en av Storbritannias fremste historikere.
He said in 1965: “Perhaps, in the future, there will be some African history to teach. But at present there is none, or very little: there is only the history of Europeans in Africa.
“The rest is mostly darkness, like the history of pre-European, pre-Columbian America. And darkness is not a subject for history.”
Det faktum at meget få mennesker vet om bindene som er utarbeidet under UNESCOsægis sier noe i seg selv. Man undrer seg på hvorfor ledere ikke ville kaste mer lys over det.
Jeg antyder ikke at det var en sammensværgelse, selvfølgelig. Bare at ikke nok vekt ble lagt på afrikanisk historie av verken afrikanske eller ikke-afrikanske ledere.
Dette er imidlertid av særlig interesse for Afrika fordi det har blitt babyfikasjert i en grad som vi ikke har sett i noen annen region i verden.
Utfordre stereotypiene
Dette skyldes delvis at det har vært en måte å se Afrika på i form av fattigdom og konflikt - kuppet, krigen, hungersnøden, korrupsjonen - som har blitt en slags forkortelse for kontinentet som fortsatt eksisterer i dag.
Utviklingsspørsmål i Afrika legger fortsatt hovedsakelig vekt på veldedige aspekter og bistand.
Selv om dette gjøres med beste vilje, har det likevel forsterket denne fremstillingen av Afrika, der det antas at for at mennesker skal utvikle seg og ha nok mat, må de stole på utenforstående.
General History of Africa er en start, og Unesco planlegger å inkorporere forskningen i skolekurricula på tvers av kontinentet.
Forhåpentligvis vil fremtidige generasjoner ha en bedre forståelse av sin historie og se at det er mye de kan være stolte av fra sin fortid. En fortid som gir grunnlaget for en enda større fremtid.
