Mau Mau-oppstanden begynte i 1952 som en reaksjon på ulikhet og urettferdigheter i det britisk-kontrollerte Kenya. Responsen fra kolonialadministrasjonen var en brutal nedslagning på rebellene, noe som resulterte i mange dødsfall. Innen 1956 ble oppstanden effektivt knust, men omfanget av motstanden mot det britiske regimet ble tydelig demonstrert, og Kenya ble satt på en vei mot uavhengighet, som til slutt ble oppnådd i 1963.
Bakgrunn
Den britiske koloniale tilstedeværelsen i Kenya begynte på slutten av 1800-tallet, som del av en bredere bølge av europeiske nasjoners territoriale erobringer over hele det afrikanske kontinentet, kjent som kappløpet om Afrika. Regionen som nå er kjent som Kenya, hadde tidligere vært under sultanen av Zanzibars kontroll, men press fra Storbritannia og landets militære styrker tvang sultanen til å avstå territoriet til det britiske imperiet, mens naboområdet Tanganyika ble overdratt til Tyskland.
Avtaler om regionene som europeiske makter gjorde krav på, ble forhandlet frem under Berlin-konferansen i 1884–1885, der britene fikk kontroll over det meste av den østafrikanske kysten. Fra omkring 1890 begynte britene å bevege seg innover i landet, i håp om å få tilgang til det fruktbare høylandet og styrke sikkerheten rundt Uganda, som de også hadde gjort krav på som britisk koloni. For å legge til rette for dette ble det bygget en jernbanelinje fra Mombasa til Kisumu ved hjelp av indiske arbeidere, og britiske styrker ble satt inn for å slå ned all motstand fra folkegruppene som bodde i det sentrale høylandet, først og fremst masaiene, kikuyuene og kambaene.
Reaksjonene fra den afrikanske lokalbefolkningen var i begynnelsen blandede og varierte fra fiendtlighet til gjestfrihet. Britiske maktdemonstrasjoner som skulle skremme lokalbefolkningen til underkastelse, som vilkårlig skyting av afrikanere, førte imidlertid raskt til at folk i innlandet trakk tilbake den velkomsten de eventuelt hadde vist.[i] Mens masaiene stort sett unngikk militær konfrontasjon med britene, forsøkte kikuyuene å yte en viss motstand mot imperiets styrker som trengte inn på deres landområder. Denne motstanden ble møtt med brutalitet fra koloniherrene, som gjennomførte henrettelser og straffeekspedisjoner for å jakte på kikuyuer og kambaer.
Disse handlingene ble også gjennomført for å bringe kollaboratører, afrikanere som var villige til å samarbeide med britene, inn i maktposisjoner.[ii] Denne pasifiseringskampanjen, kombinert med hungersnøden og sykdommene som herjet i regionen i denne perioden, førte til store tap av liv og eiendom blant lokalbefolkningen. Et utbrudd av kvegpest, en sykdom som rammer husdyr hardt, bidro i stor grad til ødeleggelsene lokalsamfunnene opplevde.
Ankomsten av europeiske nybyggere i 1903 forverret problemene urbefolkningen sto overfor ytterligere. Selv om antallet hvite innvandrere var relativt lite, gjorde de krav på uforholdsmessig store landområder, som for det meste ble tatt fra afrikanere. Det ble innført en omfordelingspolitikk som innebar at fruktbar jord ble ekspropriert fra lokalbefolkningen og tildelt hvite bønder, hvorav de fleste hadde kommet fra Storbritannia eller Sør-Afrika.
Denne prosessen markerte begynnelsen på et mønster som skulle prege forholdet mellom europeere og den kenyanske urbefolkningen gjennom hele første halvdel av 1900-tallet. Loven om krongods fra 1915 fratok urbefolkningen de gjenværende landrettighetene deres og fullførte en prosess som i praksis forvandlet dem til et jordbruksproletariat, berøvet sin egen jord. Tilstrømningen av nybyggere økte betydelig etter slutten av første verdenskrig, da den britiske regjeringen lanserte en ordning for å bosette mange tidligere soldater i regionen.
Den fortsatte beslagleggelsen av jord for å gi plass til disse nybyggerne drev afrikanere til å danne organisasjoner som kjempet for sterkere landrettigheter for urbefolkningen. Blant disse organisasjonene var East African Association (EAA), som ble dannet i 1921, men forbudt året etter, og Kenya African Union (KAU), som ble opprettet i 1942.
Etter slutten av andre verdenskrig ble misnøyen blant afrikanske kenyanere forsterket av mangelen på fremgang. Hundretusener av kenyanere levde i fattigdom i slumområdene rundt Nairobi, med lite håp om arbeid eller grunnleggende sosial rettferdighet. Til sammenligning nøt de fleste hvite europeere og mange av inderne som hadde bosatt seg i Nairobi, en iøynefallende velstand og behandlet ofte den afrikanske lokalbefolkningen med fiendtlighet og forakt.[iii] En lignende situasjon fantes på landsbygda, der 3 000 europeiske familier eide mer jord enn den ene millionen kikuyuer som var blitt tvunget inn i reservater.[iv] Denne situasjonen, som var resultatet av tiår med overgrep og undertrykkelse under britisk styre, skapte en stemning av misnøye som ga næring til ulike kenyanske nasjonalistbevegelser og til slutt førte til Mau Mau-opprøret.
Mau Mau dukker opp
Tidlig på 1950-tallet hadde de yngre og mer radikale kreftene i Kenyas nasjonalistiske bevegelse begynt å bryte med dem som tok til orde for grunnlovsreformer. Disse afrikanerne var i hovedsak kikuyuer som var blitt redusert til rettighetsløse bosettere på sine egne forfedres jord som følge av lover innført av britene, og de hadde i stadig større grad mistet troen på den konservative reformlinjen som ble støttet av organisasjoner som Kenya African Union (KAU).
I stedet var de villige til å ty til makt for å nå sine mål, og i årene frem mot opprøret gjennomførte de en rekke mindre angrep og sabotasjehandlinger mot europeisk eiendom.[v] Disse militante aktivistene klarte raskt å befeste støtten sin over hele det kenyanske høylandet ved å sette i gang en edsavleggelseskampanje for å knytte andre til den antikoloniale kampen. Bevegelsen som vokste frem, ble kjent som Mau Mau. Opprinnelsen til betegnelsen er fortsatt ukjent, ettersom det er et tvetydig navn som mange har tillagt ulike betydninger.
Etter hvert som Mau Mau-bevegelsen vokste, ble mer moderate krefter blant kenyanerne skjøvet til side av folkelig press, noe som førte til at mange lokalavdelinger av Kenya African Union (KAU) inntok en mer radikal holdning.[vii] En sentralkomité av kikuyuaktivister i Nairobi sto for en løs ledelse av Mau Mau. Til tross for at myndighetene og nybyggersamfunnene var klar over bevegelsens vekst, kom de ikke med andre innrømmelser enn noen få symbolske gester. I stedet videreførte de den eksisterende undertrykkelsespolitikken og gikk så langt som til å foreslå ny lovgivning for å innskrenke lokalbefolkningens rettigheter ytterligere.
Denne uforsonligheten drev Mau Mau inn i en periode med væpnet motstand. Mangelen på erkjennelse av trusselen fra bevegelsen av rettighetsløse bosettere viste at europeerne ikke anså kenyanske nasjonalister som i stand til å organisere betydelig motstand mot koloniregimet.
De som først ble angrepet av Mau Mau, var kikuyuer som samarbeidet med europeerne. I 1952 ble en voldsbølge rettet mot afrikanske politivitner som vitnet mot andre afrikanere, særlig i saker knyttet til Mau Mau. Fremtredende kollaboratører ble drept i attentater, og et lite antall hvite nybyggere ble også angrepet.
Politiet svarte med å sette i gang en omfattende arrestasjonskampanje. Kikuyuer som var mistenkt for å være involvert i Mau Mau, ble anholdt, og andre ble satt i forebyggende forvaring i et forsøk på å nøytralisere bevegelsens støttegrunnlag. Denne vilkårlige undertrykkelsen hadde imidlertid motsatt effekt og drev mange flere fra Kenyas urbefolkning til å støtte bevegelsen. Ved midten av 1952 hadde rundt nitti prosent av voksne kikuyuer avlagt Mau Mau-eden.
Myndighetene oppfordret kikuyuhøvdinger til å uttale seg mot Mau Mau og lede avleggelsen av «renselseseder», som angivelig skulle løse kenyanere fra edene de hadde avlagt til støtte for den antikoloniale saken. Tillitsvalgte i KAU, deriblant Jomo Kenyatta, uttalte seg også offentlig mot bevegelsens handlinger, selv om mange unnlot å fordømme dem direkte. I oktober 1952 ble overhøvding Waruhiu, en fremtredende kollaboratør og den mest høylytte kritikeren av Mau Mau blant kikuyuhøvdingene, drept i et attentat nær Nairobi.
Hans død ble møtt med jubel blant Mau Mau-tilhengere og uro hos myndighetene. Administrasjonen innså omsider at Mau Mau utgjorde en alvorlig trussel mot kolonistyret i Kenya, og det ble besluttet å konfrontere og bekjempe opprørerne aktivt. To uker etter attentatet mot Waruhiu erklærte myndighetene unntakstilstand.
Opprøret
Unntakstilstanden ble ledsaget av operasjon Jock Scott, en koordinert politiaksjon der 187 kikuyuer som regjeringen utpekte som ledere av Mau Mau-bevegelsen, ble arrestert. Blant dem var ledere av Kenya African Union (KAU), men mange medlemmer av Mau Maus sentralkomité unnslapp.
Man håpet at disse tiltakene, sammen med utplasseringen av britiske tropper, ville være tilstrekkelige til å forstyrre opprørernes virksomhet og skremme dem til underkastelse. Mau Mau-tilhengere svarte med å drepe enda en høytstående kikuyuhøvding og flere hvite nybyggere. Tusenvis av Mau Mau-krigere forlot hjemmene sine og opprettet leirer i skogene i Aberdarefjellene og ved Mount Kenya, og etablerte dermed en base for motstand mot regjeringen. Disse krigerne begynte snart å organisere seg, og flere militære ledere trådte frem, blant dem Waruhiu Itote og Dedan Kimathi. Kamphandlingene var relativt begrensede resten av 1952, men året etter begynte med en bølge av voldelige drap rettet mot europeiske bønder og lojale afrikanere.
Dette rystet den hvite befolkningen så sterkt at de krevde at regjeringen skulle gripe hardere inn mot Mau Mau. Som følge av dette ble de kenyanske sikkerhetsstyrkene underlagt den britiske hærens kommando og begynte å omringe Mau Maus støttepunkter i skogene. Samtidig ble kikuyuer som bodde på jord de ikke eide, fordrevet i stor skala fra landområder som var tiltenkt europeiske nybyggere. Regjeringsstyrkene innførte en politikk med kollektiv avstraffelse, som skulle undergrave den folkelige støtten til Mau Mau.
Denne politikken innebar at dersom én innbygger i en landsby ble identifisert som Mau Mau-tilhenger, ble hele landsbyen behandlet som om alle var tilhengere. Dette førte til at mange kikuyuer ble fordrevet, tvunget til å forlate hjemmene og eiendelene sine og flyttet til områder som var utpekt som kikuyureservater. Et særlig urovekkende element ved fordrivelsespolitikken var bruken av konsentrasjonsleirer til å håndtere dem som var mistenkt for tilknytning til Mau Mau.
Mishandling og tortur var vanlig i disse leirene, der britiske vakter brukte slag, seksuell vold og henrettelser for å presse opplysninger ut av fangene og tvinge dem til å oppgi sin lojalitet til den antikoloniale saken. Massefordrivelsen fyrte opp under sinne og frykt blant kikuyuene, som allerede i flere tiår hadde opplevd å bli fratatt jorden sin, og drev hundrevis av dem som bodde på jord de ikke eide, til å slutte seg til Mau Mau-krigerne i skogene.
Opprøret eskalerte ytterligere 26. mars, da Mau Mau-krigere gjennomførte to store angrep. Det første var et angrep på politistasjonen i Naivasha, som endte med et ydmykende nederlag for politiet og frigivelsen av 173 fanger, mange av dem Mau Mau-medlemmer, fra en tilstøtende interneringsleir.[xiv] Det andre var massakren på lojale kikuyuer i Lari, der minst 97 kenyanere ble drept.
Regjeringen brukte hendelsen til å forsterke fremstillingen av Mau Mau som brutale villmenn, uten noen offisiell erkjennelse av at et tilsvarende antall Mau Mau-fanger var blitt skutt og drept av regjeringsstyrker i Aberdareskogen. Disse angrepene markerte begynnelsen på et mønster av Mau Mau-raid mot politiet og regjeringslojale som fortsatte gjennom hele 1953. Den gradvise organiseringen av opprørsstyrkene i skogene førte til opprettelsen av militære avdelinger, selv om de var begrenset av mangel på våpen, forsyninger og opplæring.
Mau Maus nederlag
De britiske troppene som ble sendt til Kenya, hadde liten erfaring med krigføring i skog, og etter en kort periode med resultatløse kamphandlinger ble de erstattet av avdelinger fra den kenyanske hæren, mens britiske styrker i stedet patruljerte skogkantene. Den britiske hærens fly ble også brukt til å slippe bomber over Mau Mau-leirer og beskyte skogene med maskingeværild. På grunn av det tette kronetaket hadde dette bare begrenset militær effekt, men den langvarige bombekampanjen bidro til å demoralisere Mau Mau-krigerne.
Gjennom 1953 fant det sted en rekke omfattende kamper mellom de to sidene, der de dårlig utrustede Mau Mau-styrkene led store tap. Ved utgangen av året var over 3 000 Mau Mau-krigere bekreftet drept, 1 000 tatt til fange (blant dem Itote), og nesten 100 000 antatte Mau Mau-tilhengere var blitt arrestert. Til tross for disse tapene fortsatte Mau Mau å utfordre koloniregimet effektivt og opprettholdt en kampanje med angrep på nybyggere og kollaboratører, særlig i Nairobi, der bevegelsen hadde en stor, men i hovedsak hemmelig, støttebase.
Britene bestemte seg for å gjennomføre en operasjon for å fjerne opprørernes tilstedeværelse i byen for godt, og i 1954 iverksatte de operasjonen med det treffende navnet Operasjon Ambolt. Politiet gjennomsøkte Nairobi i en brutal razzia og arresterte alle de anså som mistenkelige. Titusenvis av kikuyu-menn ble internert og sendt til konsentrasjonsleirer uten å få vite hvorfor de var blitt arrestert, eller hvilken forbrytelse de var anklaget for å ha begått.[xvii] Myndighetene innførte også en politikk for «landsbysamling», som tvang kikuyuer på landsbygda til å flytte fra sine tradisjonelle, spredte gårdsbruk til nybygde landsbyer under britisk kontroll.
Ved utgangen av 1954 var én million kikuyuer blitt fordrevet fra familiehjemmene sine og bosatt på nytt i disse landsbyene, som knapt var annet enn inngjerdede leirer og var utsatt for hungersnød og sykdom. Disse hardhendte og hensynsløse strategiene, som ble brukt både i Nairobi og på landsbygda, viste seg å være effektive for å avskjære mye av den materielle og logistiske støtten til krigerne i skogene.
Tidlig i 1955 begynte britiske styrker en rekke gjennomsøkninger av skogene i et forsøk på å drive frem de gjenværende Mau Mau-krigerne, som nå led under mangel på mat og ammunisjon. Denne strategien lyktes i liten grad med å drepe Mau Mau-krigere, siden bare en håndfull ble drept, men stillingen deres var blitt så svak at det stadige presset tappet dem ytterligere for krefter. Regjeringen beordret til og med hele den afrikanske befolkningen i enkelte distrikter (i ett tilfelle så mange som 70 000 mennesker) til å arbeide seg gjennom skogen og drepe alle Mau Mau-medlemmer de støtte på.
Ved utgangen av året var det anslagsvis bare 1 500 Mau Mau-krigere igjen i skogene, og de var i så dårlig forfatning at ytterligere organiserte militære felttog ikke lenger var gjennomførbare. Året etter ble Kimathi, den viktigste av de gjenværende Mau Mau-lederne, tatt til fange og stilt for retten. De få gjenværende krigerne var ikke lenger i stand til å yte koloniregimet noen vesentlig motstand og konsentrerte seg i stedet utelukkende om å overleve.
Dette markerte i praksis slutten på Mau Mau-opprøret. Britiske tropper begynte snart å trekke seg ut av Kenya, og selv om unntakstilstanden ble opprettholdt frem til 1960, var det liten grunn til det. Ifølge regjeringens offisielle tall var antallet drepte Mau Mau-medlemmer 11 503, men det er liten tvil om at det reelle tallet var betydelig høyere. Til sammenligning var antallet hvite sivile som ble drept i Mau Mau-angrep, og som dannet grunnlaget for mye av den britiske propagandaen som fordømte opprøret, bare 32.
Mau Maus innvirkning på uavhengighetskampen
Til tross for Mau Maus nederlag hadde opprøret satt Kenya på en ugjenkallelig kurs mot uavhengighet fra kolonistyret. Det var flere grunner til dette. For det første ble det klart for den kenyanske befolkningen at europeerne var langt fra uovervinnelige, og at styret deres var mer skjørt enn tidligere antatt. Den effektive motstanden mot kolonimakten som Mau Mau hadde vist, fremskyndet dermed nasjonalismens fremvekst i Kenya og over hele Øst-Afrika.
De hvite bosetternes handlinger avslørte hvor dypt fryktet de var for urbefolkningens motstand mot landovertakelsene, og det oppstod splittelse mellom ekstremister og moderate, noe som svekket den politiske dominansen samfunnet tidligere hadde hatt[xxi]. I tillegg bidro regjeringens brutalitet til å skape en ny bølge av antikoloniale følelser i hele landet.
De økonomiske konsekvensene av Mau Mau-opprøret var også betydelige. Britene ble tvunget til å bruke enorme summer på å slå ned opprøret, og med en stagnerende britisk økonomi som fortsatt var preget av følgene av andre verdenskrig, svekket disse utgiftene utvilsomt Storbritannias vilje til å opprettholde sine koloniale ambisjoner i møte med så målrettet motstand. I tillegg undergravde Mau Maus organiserte fremgangsmåte og utfordringene de påførte de britiske styrkene, direkte europeernes påstander om at kenyanske nasjonalister ikke var i stand til å utfordre kolonistyret effektivt.
Mau Mau-opprørets kanskje mest dyptgripende innvirkning på kampen for Kenyas uavhengighet var at det bidro til å politisere og mobilisere landbrukssektorene og forme deres politiske bevissthet og økonomiske tenkning[xxii]. Ved å vekke denne viktige delen av det kenyanske samfunnet til live og gjøre dem oppmerksomme på skadene og undertrykkelsen som kolonistyret forårsaket, utløste Mau Mau en folkebevegelse for uavhengighet som fanget den nasjonale bevisstheten til Kenyas økonomisk rettsløse befolkning som aldri før.
