En helgereise tilbake til Ushago: Nostalgi, familie og hjertet av Mukurweini

Det er noe tidløst ved å reise tilbake til hjemgården. Hver eneste tur føles som å tre inn i barndommen - minner om latter, husarbeid, fettere og kusiner og lange ferier dukker opp til overflaten for hver gang jeg svinger av veien. Den siste helgen var imidlertid annerledes. Cucu (bestemor) hadde kalt inn alle barna, barnebarna og oldebarna sine til hjemmet sitt i Ichamara, Mukurweini. Det var ikke bare en invitasjon, det var en dyptfølt innkalling. Familiens gruppechat surret som aldri før, mens søsken og fettere og kusiner synkroniserte ankomsttider og planla å samle barna sine slik vi en gang var.

Reisen nordover

Lørdag morgen begynte med at søsteren min gjorde opprop klokken 06.00 fra Nakuru, hennes reise var dobbelt så lang som min. Jeg beveget meg sakte, med vilje, båret av en letthet over å vite at noe spesielt ventet oss. Sønnen min nærmest vibrerte av begeistring. For ham betyr ushago (husmannsplass) å mate geiter, løpe nedoverbakke til kiandaa (gårdsplass), og lekte med søskenbarn til det ble mørkt.

Snart var vi på Thika Superhighway, en vei som har skrevet seg inn i Kenyas historie om fremskritt. Den 50 km lange strekningen ble bygget mellom 2009 og 2012, og ble utvidet til 8-12 kjørefelt, noe som reduserte reisetiden fra Nairobi til Thika fra nesten to timer til under én. Veien endret ikke bare trafikken, den forandret også liv ved å knytte Nairobis hektiske liv sammen med stillheten i det sentrale høylandet.

Reisen ble avbrutt av ritualene våre:

• Et Quickmart Roasters-stopp for snacks
• TRM Mall for en Burger King-fiks
• Og den ikoniske Del Monte-butikken langs motorveienDel Monte Kenya - med hovedkontor i Thika - er en av verdens største ananasforedlere, og sysselsetter over 6000 lokale. For mange familier som min er det tradisjon å stoppe innom butikken deres langs veien, en søt pause før bakkene begynner.

Gjennom høylandet i Murang'a

Vi valgte Murang'a-ruten i stedet for Sagana Road. Den er svingete, dramatisk og full av fjellutsikt, men den er også rik på historie. Murang'a er hjemsted for Mukurwe wa Nyagathanga, Det er Agikuyu-folkets legendariske vugge.

Vi passerte gjennom småbyer som hver for seg rommer historier:

• Kaharati - kjent for sine livlige bondemarkeder
• Kangari - dekket av teplantasjer
• Kiria-ini - en av de tidligste kikuyu-bosetningene og et viktig kaffesenter
• Gakira - kjent for at selgerne skynder seg til vinduene med bananer, avokado og grønnsaker

Ved jernbaneovergangen strømmet selgerne mot bilene med kurver fulle av varer. Jeg husket at moren min fortalte meg hvor mange som risikerte føttene sine hver dag, og hvordan myndighetene hadde lagt til ekstra humper rundt disse stedene, et ufullkomment forsøk på å skape sikkerhet uten å slette en tradisjon som var innvevd i disse byene.

Ankomst til Cucus hjemsted

Å kjøre inn i Mukurweini føles alltid som å kjøre inn i et minne. Duften av kaffeblomster, den røde jorden, det bølgende terrenget, alt hvisker hjem. Skoleferien kom tilbake til meg: kaffeplukking, bæring av kaffe til fabrikken og å late som om vi var voksne. Cucu ville alltid at vi skulle sitte under et tre og hvile, men det var sjelden jeg hørte etter. “Ne twa kînya mũcîîî.” (du er hjemme) Familiemedlemmer dukket opp med en gang. Vi gikk ned mot gården, og før jeg rakk å finne Cucu, hørte jeg sønnen min si, “Maitu!" (oldemor)Jeg snudde meg og så at han klemte henne; øynene hennes lyste opp med det umiskjennelige glimtet av glede. Da hun så meg, sa det myke smilet hennes alt:

“Du klarte det.”

Som vanlig gikk hun øyeblikkelig i morsmodus og maste om mat fordi de mange stoppene våre hadde gjort oss sene.

Dagen utfoldet seg i varme, endeløs prat, latter og barn som vevde seg gjennom grupper slik vi en gang gjorde. Overalt hvor jeg så, var det et minne. Å se søskenbarna mine med sine egne barn føltes surrealistisk, som om tiden foldet seg inn i seg selv.

Nattens fall: Latter, ild og samhold

Da kvelden senket seg, samlet vi oss under teltet for en introduksjon ledet av familiens eldste. Da gjestene forsvant og det bare var familien igjen, ble stemningen en helt annen.

Luften var fylt av musikk.

Bålet ble levende.

Spill dukket opp.

Barna fniste i mørket, ingen leggetid i sikte, bare samvær. En onkel bemannet nyama choma (grillet kjøtt) og suppestasjonen med stolthet. Muratina (tradisjonelt kikuyu-brygg)  fløt i metallkopper. Chai (te) - like evig som vår kultur - aldri gikk tom.

Vi snakket, mimret, spøkte og rett og slett eksisterte sammen, noe som voksenlivet sjelden tillater. Ingen hadde det travelt. Ingen snakket i telefonen. Bare tilstedeværelse og tilhørighet.

Cucus velsignelserNær midnatt samlet cucu oss igjen. Stemmen hennes var myk, men stødig da hun fortalte oss at hun rett og slett savnet oss - savnet å ha hele familien under sitt tak, å dele et måltid slik foreldrene en gang hadde lært henne.

Hun velsignet oss - hver og en av oss - og talte liv inn i våre ambisjoner, våre barn og våre veier. Det var jordnært, følelsesladet og dypt åndelig.

Den stille reisen tilbake

Klokken to om natten begynte vi turen tilbake. Veiene var tomme. Natten var stille. Sønnen min sov tungt i baksetet, og jeg følte en metthetsfølelse som ikke kommer fra mat, men fra røtter, arv og kjærlighet.

Denne helgen var mer enn et familiebesøk.

Det var en gjenoppdagelse av hvem jeg er.

En feiring av hvor jeg kommer fra.

En påminnelse om at i Kenyas høyland lever nostalgi og fremskritt vakkert side om side, sammenflettet som generasjoner rundt et bål.