På innsiden av Raila Odingas år i fengsel og eksil - og arrene som formet politikken hans

Vi følger Raila Odingas vei fra fengsel og eksil til statsminister og kontinental statsmann, og utforsker hvordan både fysiske og politiske sår har formet Kenyas demokratiske utvikling.

Fra tortur til triumf

En varm ettermiddag i Kisumu i 2002 sto Raila Odinga foran en rastløs folkemengde, med en stemme som bar preg av både trass og tretthet. Mens han blunket hardt mot solen og presset fingrene mot tinningene, hvisket noen få tilhengere, “Han har fortsatt vondt.” Den lille gesten, nesten usynlig for mange, antydet de usynlige sårene som hadde fulgt ham i flere tiår.

Bak den selvsikre politiske skikkelsen sto en mann som hadde gjennomlevd år med fengsling, tortur og eksil, arr som ikke bare skulle prege kroppen hans, men også Kenyas politiske utvikling.

Denne historien sporer disse skjulte årene, og trekker veksler på verifiserte historiske opptegnelser, familievitnesbyrd og menneskerettighetsrapporter for å forstå hvordan lidelse skapte en av Kenyas mest motstandsdyktige politiske liv. Den utforsker det som er dokumentert og det som fortsatt er omstridt: arrestasjonene, isolasjonen, skadene og den stille utholdenheten som definerte Raila Amolo Odinga lenge før han ble statsminister.

Steg gjennom historien

• 7 th Januar 1945 - Født i Maseno av Jaramogi Oginga Odinga og Mary Juma Odinga.
• Slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet - Studerer ingeniørfag i Øst-Tyskland. August 1982 - Mislykket kuppforsøk; omfattende fengslinger begynner; Raila fengsles uten rettssak.
• Midt på 1980-tallet - Eksil i Uganda; reiser anerkjent i eksilnettverk og noen
  -Norsk presse (nøyaktig årstall gjenstår å verifisere).
• 29th Desember 1992 - Valgt til medlem av parlamentet.
• 27th Desember 2007 - Omstridt presidentvalg; nasjonal krise.
• 2008-2013 - Statsminister; hovedaktør i utarbeidelsen av grunnloven fra 2010.
• 2018 - “Håndtrykk” med president Uhuru Kenyatta.
• Mars 2024 - Meldte sitt kandidatur til Den afrikanske unions kommisjon.
• 15th Oktober 2025 - Døden; nye offentlige refleksjoner om hans helse og tidligere traumer.

Familie og formative år

Raila vokste opp i Maseno, formet av to sterke innflytelser. Faren, Jaramogi Oginga Odinga, var lærer og nasjonalist, og skulle senere bli Kenyas første visepresident. Raila vokste opp i et hjem gjennomsyret av politisk tenkning, og barndommen var både privilegert og belastet. Familiens samtaler dreide seg ofte om frihet, rettferdighet og lederskapets moralske tyngde.

Farens motstand mot koloniale og postkoloniale myndigheter satte dype spor. Jaramogi var ikke bare en politiker, han var en mann med en sterk overbevisning, som ikke var redd for å utfordre systemer som forrådte løftet om uavhengighet. For den unge Raila var politikk aldri abstrakt. Det var levd erfaring: bankingen på døren, de lavmælte stemmene og den konstante spenningen mellom lojalitet og opprør.

Etter skolegang på Maranda og senere i Øst-Tyskland tilegnet Raila seg både tekniske ferdigheter og ideologisk innsikt. Årene i utlandet skjerpet nysgjerrigheten hans på sosialisme, demokrati og afrikansk selvbestemmelse - ideer som senere skulle flette seg sammen med hans egen motstandskamp. Under ingeniørens presisjon begynte det å vokse frem et reformvennlig hjerte, et hjerte som trodde på at forandring både kunne skapes og kreves.

Fengsling og eksil

1982 Arrestasjon og varetektsfengsling

i august 1982, da ryktene om opprør spredte seg i kasernen, ble Raila Odingas navn i det stille viklet inn i et mislykket kuppforsøk mot president Daniel arap Moi. Han ble arrestert kort tid etter - enten han var skyldig i kuppforsøket eller bare i å ha vært med på det - og forsvant deretter inn i Kenyas mest hemmelighetsfulle celler. I nesten et tiår skulle han gjennomleve sykluser av fengsling, avhør og isolasjon uten noen gang å bli dømt i retten.

Beretninger fra medfanger og menneskerettighetsobservatører beskriver de grusomme forholdene i disse årene: rom uten vinduer, elektrosjokk, vanntortur og lange perioder med sansedeprivasjon. Hans viktigste torturist, Josiah Kipkurui Rono, var en av flere beryktede menn i Nyayo House-kamrene, der skrik ofte erstattet lyden av regn.

Railas egne beretninger er sparsomme, men samstemte, og forteller om hallusinasjoner, uutholdelig migrene og øyeblikk da hjernen hans begynte å bryte sammen under smerte. De gjentatte hodeskadene han pådro seg i denne perioden, skulle senere manifestere seg som kroniske nevrologiske komplikasjoner, blant annet hydrocephalus og øyesykdommer som dukket opp flere tiår senere.

Da han endelig ble løslatt, var han en mann som var blitt eldre enn sine år. Den en gang så smidige talen hans stotret av og til, og sterkt lys fikk ham til å skjelve. Men arrene fra fangenskapet hadde ikke utslettet ham, de hadde foredlet ham

Eksil i Uganda og Norge

Årene etter at Raila Odinga ble fengslet i kjølvannet av kuppforsøket i august 1982, var preget av skjul, oppløsning og nydannelse. I likhet med mange kenyanske aktivister som opplevde undertrykkelsen som utålelig, beveget Raila seg mellom fristed og aktivisme i utlandet - et mønster som var vanlig for opposisjonelle på denne tiden. Han tilbrakte perioder utenfor Kenya, i nabolandet Uganda og senere i europeiske miljøer, blant annet i Norge, der eksilnettverk, solidaritetsgrupper og politiske allierte ga ham tilflukt, medisinsk hjelp og en plattform for internasjonalt påvirkningsarbeid.

Uganda: regionalt fristed og politisk omgruppering

Uganda var et naturlig første tilfluktssted for mange kenyanske dissidenter. På midten av 1980-tallet skal Raila ha tilbrakt tid i Uganda blant et uformelt nettverk av østafrikanske aktivister og motstandere av undertrykkende regimer. I eksil fortsatte han med politisk organisering, møtte andre eksilpolitikere, knyttet kontakter med regionale aktører og engasjerte seg i informasjons- og påvirkningsarbeid som holdt Kenyas prodemokratiske bevegelse i live utenfor landets grenser.

Disse årene i Øst-Afrika gjorde det mulig for Raila å opprettholde en politisk profil til tross for påtvunget fravær fra Kenya. Han utviklet relasjoner til regionale aktører og nettverk som senere viste seg å være viktige for innsamling av penger, beskyttelse av flyktninger og den logistiske støtten som var nødvendig for å opprettholde et langsiktig opposisjonsarbeid.

Norge: tilfluktssted i vest, medisinske og politiske bånd

Railas forbindelser til Norge er et viktig og tilbakevendende tema i skildringene av årene i eksil og hans senere internasjonale engasjement. På 1980- og 1990-tallet støttet norske solidaritetsnettverk bestående av kirker, fagbevegelse, menneskerettighetsorganisasjoner og diasporasamfunn mange afrikanske dissidenter med husly, juridisk rådgivning og politisk synlighet. Støttespillere og familiemedlemmer har lenge pekt på Norge som et land som ga Raila både et fristed og medisinsk hjelp under og etter eksilet.

I Norge kombinerte eksiltilværelsen typisk et trygt opphold med aktivt politisk arbeid: møter med parlamentariske grupper, foredrag og samarbeid med frivillige organisasjoner som drev kampanjer mot menneskerettighetsbrudd i Kenya. Slike forbindelser bidro til å øke den internasjonale bevisstheten om Kenyas politiske fanger og til å styrke presset på Moi-regjeringen på 1980- og 1990-tallet. I løpet av tiårene vendte Raila tilbake til Norge flere ganger som gjest hos politiske grupper og for å holde foredrag ved universiteter og arrangementer, noe som holdt forbindelsen levende også etter eksilårene.

Hvordan eksilet formet politikken hans

Eksilet endret Railas politiske tilnærming på flere konkrete måter. I praksis utvidet det hans internasjonale kontakter: donorer, sympatiserende utenlandske politikere og diasporanettverk som senere hjalp ham med innsamling av penger og mediekontakt. Han ble også eksponert for komparativ politikk og taktiske ferdigheter i transnasjonalt påvirkningsarbeid som han brukte da han vendte tilbake til Kenya på 1990-tallet.

Men eksilet etterlot også arr. Familieskildringer, støttespillere og noen samtidige rapporter knytter den fysiske og psykiske brutaliteten i fangenskapet (før eksilet) til langvarige helsekomplikasjoner som hodepine, synshemming og andre nevrologiske symptomer, som hans medisinske team og familie senere beskrev som vedvarende utfordringer. De som kjente ham i eksil og etterpå, snakker ofte om en rastløs energi: en leder som var herdet av motgang, men som aldri ble beseiret i sitt mål.

Sosialt liv, nettverk og varige relasjoner med Norge

I tillegg til politiske kontakter bidro Norge med sosiale og institusjonelle broer: akademiske verter, trosbaserte nettverk og diasporamiljøer som tilbød praktisk hjelp med bolig, rettshjelp og støtte til sosial reintegrering. Disse båndene modnet til langsiktige relasjoner: Norske menneskerettighetsorganisasjoner og parlamentariske vennskap dukket opp på viktige tidspunkter i Railas senere karriere, og inviterte ham tilbake på besøk, til samtaler og partnerskap. Enten det var personlig vennskap, politisk solidaritet eller institusjonelt samarbeid, var Railas forbindelser til Norge en del av en bredere forbindelse mellom Skandinavia og Kenya som formet kenyanske reformistnettverk.

Eksilets kompromiss - tilflukt til en pris

Eksilet ga Raila trygghet og plattformer, men det kostet ham også umiddelbar politisk tilstedeværelse i Kenya og utsatte ham for de påkjenningene som følger av å være fordrevet: familieadskillelse, usikker finansiering og belastningen ved å drive valgkamp på lang avstand. Da Raila kom tilbake til kenyansk politikk på 1990-tallet, ble disse kostnadene synlige i hans iherdige innsats for å gjenoppbygge hjemlige nettverk og i hans insistering på at den internasjonale oppmerksomheten skulle fortsette å rette seg mot Kenyas styresettkriser.

Avslutning Den lange reisen hjem

Da Raila Odinga vendte tilbake til det politiske livet i Kenya på begynnelsen av 1990-tallet, var han ikke bare en overlevende - han var en ny mann. Årene i fangenskap og eksil hadde forandret hans forståelse av makt: at utholdenhet, ikke hevn, var den sanneste formen for motstand.

De som møtte ham etter løslatelsen, beskrev ham ofte som en mann som hadde lett til latter, men som hadde en viss stillhet i blikket - et blikk som var født av å ha sett innsiden av tyranniet og levd for å snakke om det

Første del av denne historien slutter her, på terskelen til hans gjeninntreden i kenyansk politikk. Den andre delen vil vise hvordan den en gang landsforviste ingeniøren bygget seg opp igjen som reformist, statsminister og kontinental figur, og hvordan sårene hans, både de synlige og de usynlige, formet politikken til en hel generasjon.