Afrika har en rik og kompleks historie, men det er en utbredt uvitenhet om denne arven. En berømt britisk historiker sa en gang at det bare fantes europeernes historie i Afrika. I den senere tid har det vært en økt interesse for hva som ligger bak denne kunnskapsmangelen.
Den store pyramiden i Giza i Kairo regnes med rette som et av de syv underverkene i den antikke verden. Men reiser du lenger sør langs Nilen, finner du tusenvis av pyramider som tilhørte kongedømmet Kush, i det som i dag er Sudan.
Kush var en afrikansk stormakt, og dens innflytelse strakte seg til det som i dag er kjent som Midtøsten.
Riket varte i mange hundre år, og på 700-tallet f.Kr. erobret det Egypt og hersket i mesteparten av et århundre.
Det som er igjen av kongeriket er like imponerende. Mer enn 300 av disse pyramidene er fortsatt intakte, så å si urørt siden de ble bygget for nesten 3000 år siden.
Noen av de beste eksemplene finner vi i Jebel Barkal i Nord-Sudan, som er erklært verdensarvsted av FNs kulturorganisasjon UNESCO.
Her finner du pyramider, graver, templer og gravkamre med malte scener og skrifter som UNESCO beskriver som mesterverk "av kreativ genialitet som demonstrerer de kunstneriske, sosiale, politiske og religiøse verdiene til en menneskegruppe gjennom mer enn 2000 år".
Prosjektet ble unnfanget tidlig på 1960-tallet, i en periode med rask avkolonisering i Afrika. Noen av de nylig uavhengige afrikanske lederne bestemte seg for at etter å ha avkolonisert landene sine, ønsket de også å avkolonisere historien sin.
Vestlige historikere hadde beklaget mangelen på skriftlige dokumenter i enkelte afrikanske land og brukt dette som begrunnelse for å legitimere forsømmelsen.
UNESCO hjalp afrikanske forskere med å sette sammen prosjektet, og rekrutterte 350 eksperter, de fleste fra hele Afrika og fra en rekke ulike fagområder, til å sette sammen åtte bind, fra forhistorien og frem til moderne tid.
Det åttende bindet ble ferdigstilt i 1990, og arbeidet med et niende er nå i gang.
UNESCO gikk til det kontroversielle skrittet å starte bøkene med menneskets opprinnelse og forklare evolusjonsteorien. Dermed risikerte de å pådra seg vrede fra kristne og muslimske samfunn i enkelte afrikanske land der troen på kreasjonisme var, og fortsatt er, utbredt.
Den kenyanske paleontologen Richard Leakey, som har bidratt til første bind, sier at han fortsatt mener at det faktum at mennesket stammer fra Afrika, er en forbannelse for enkelte vestlige mennesker, som foretrekker å fornekte sin afrikanske opprinnelse.
Historien om Kush-riket, en supermakt i Vest-Asia så vel som i Afrika, der dronninger kunne regjere på egen hånd, blir også ofte oversett.
Dette gjelder også kongeriket Aksum, som beskrives som en av de fire største sivilisasjonene i den antikke verden.
Aksumittkongene kontrollerte handelen i Rødehavet fra sin base i det som i dag er Eritrea og Etiopia. De var også de første herskerne i Afrika som omfavnet kristendommen og gjorde den til kongedømmets offisielle religion.
Denne historien er lite kjent, både i Afrika og andre steder, fordi mange akademikere og lærere i afrikanske land selv har vært et produkt av kolonitidens utdanning, og derfor ikke har kunnet få en helhetlig og kronologisk fremstilling av sin egen historie.
Dette synet gjenspeiles i kommentarene til Hugh Trevor-Roper, som regnes som en av Storbritannias fremste historikere.
Det sa han i 1965: "Kanskje vil det i fremtiden være noe afrikansk historie å undervise i. Men for øyeblikket finnes det ingen, eller svært lite: Det finnes bare europeernes historie i Afrika.
"Resten er for det meste mørke, som historien om Amerika før Europa og Colombia. Og mørke er ikke et emne for historie."
Det faktum at svært få kjenner til de volumene som er samlet i regi av UNESCO, sier også noe. Man kan lure på hvorfor lederne ikke har ønsket å kaste mer lys over det.
Jeg påstår selvfølgelig ikke at det var en konspirasjon. Bare at det ikke ble lagt nok vekt på afrikansk historie, verken av afrikanske eller ikke-afrikanske ledere.
Dette er imidlertid av særlig interesse for Afrika, fordi det har blitt infantilisert i en grad som vi ikke har sett i noen annen region i verden.
Utfordrer stereotypien
Dette skyldes delvis at det har vært en måte å se Afrika på i form av fattigdom og konflikt - kuppet, krigen, hungersnøden, korrupsjonen - som har blitt en slags forkortelse for kontinentet som fortsatt eksisterer i dag.
Utviklingsspørsmål i Afrika er fortsatt i stor grad preget av veldedighet og bistand.
Selv om dette gjøres med den beste vilje i verden, har det likevel gitt næring til denne fremstillingen av Afrika, der det antas at for at menneskene skal kunne utvikle seg og ha nok å spise, må de være avhengige av folk utenfra.
The General History of Africa er en begynnelse, og Unesco har planer om å innlemme forskningen i skolepensum over hele kontinentet.
Forhåpentligvis vil fremtidige generasjoner få et bedre bilde av sin egen historie og se at det er mye de kan være stolte av fra fortiden. En fortid som danner grunnlaget for en enda større fremtid.
English (UK) 
Svenska 
Dansk 
Kiswahili 
Norsk bokmål