Luka wa Kahangara: Høvdingen i hjertet av Lari-massakren

I det tåkete høylandet i Sentral-Kenya var begynnelsen av 1950-tallet preget av landhunger, politiske spenninger og dype svik. I sentrum av en av Kenyas mest beryktede netter sto Luka wa Kahangara, en høvding utnevnt av kolonimakten, hvis arv fortsatt splitter Lari.

Landspørsmålet: Et folk som ble skjøvet til side

Flere tiår før Mau Mau-opprøret hadde kolonipolitikken allerede fratatt kikuyuene noe av deres mest fruktbare jord.
Europeiske nybyggere overtok de beste gårdene på steder som Tigoni, mens afrikanske familier ble tvunget inn på mindre, fattigere og mindre produktive tomter.
Kolonitidens jorddomstoler favoriserte nybyggere og brøt opp tradisjonelle felles landrettigheter. For mange var det en langsom kvelning som sådde harme, det perfekte drivstoffet for opprør.

Luka wa Kahangaras fremvekst

Rundt 1927 ble Luka en respektert kikuyu-eldermann da hundrevis av mennesker ble tvangsflyttet fra Tigoni til Lari.
Han insisterte på at ethvert nytt landområde måtte ha samme fruktbarhet og vannforsyning som Tigoni.
Da kolonimyndighetene innvilget forespørselen, aksepterte Luka førsteklasses jord og en ny rolle som høvding under kolonistyret.
For noen var han en pragmatisk forhandler. For andre hadde han forrådt sitt eget folk og ble sett på som en koloniherrelojalist.
Som høvding håndhevet han skatter, arbeidskvoter og kolonilover, noe som forsterket splittelsen mellom lojalistene og de som støttet den voksende Mau Mau-bevegelsen.
Dette gjorde ham til et mål for mau mau-sympatisører.

Mau Mau-bevegelsen: Eder og motstand

På begynnelsen av 1950-tallet hadde tusenvis av kikuyuer avlagt Mau Mau-eden - et hemmelig løfte om å kjempe for land og frihet.
For Mau Mau-krigerne var høvdinger som Luka ikke ledere, de var hindringer som sto i veien for frigjøringen.
Mau Mau Mau hentet styrke fra jordløshet, arbeidsledighet og generasjonsfrustrasjon, noe som gjorde voldelige konfrontasjoner stadig mer sannsynlig.
I en region preget av fattigdom ble motstanden stadig dristigere og mer organisert, og den rettet seg like mye mot kollaboratører som mot kolonimyndighetene.

Natten mellom 23. og 24. mars 1953

Om kvelden 23. mars lå spenningen tung over Luka wa Kahangaras gård i Lari.
Kona Rachel husket senere at hun hadde fått en urovekkende forutanelse tidligere den kvelden.
Til og med et av barna hennes snakket i søvne, og ytret ord som så ut til å varsle om mørket som skulle komme.
Rundt kl. 23.00 iverksatte Mau Mau-krigere et overraskelsesangrep.
De oversprøytet tak, dyrehaller og vedstabler med parafin og bensin, og satte deretter fyr på dem.
Da flammene spredte seg, omringet angriperne hyttene og tvang Luka, konene, barna og tjenerne hans ut i det fri.
Øyenvitner forteller at Luka ble dratt ut av huset sitt og satt under bevoktning, mens familiemedlemmene måtte se hjelpeløst på.
Noen av konene hans har senere fortalt hvordan krigerne utsatte ham for brutale ydmykelser før de tok livet av ham.
Andre som forsøkte å gripe inn eller flykte, ble slått tilbake eller drept i kaoset.
Da infernoet fortærte gården, flyktet de overlevende ut i natten. Noen ble drept på flukten, mens andre klarte å flykte ut i mørket.
Da kolonistyrkene ankom, var Lukas en gang så blomstrende område, med hus, husdyr og kjøretøy, lagt i aske. 
Bambusåsene rundt ble etterlatt med rester av mennesker og dyr, og Lari ble for alltid preget av tragedien.
Kolonimaktens svar var raskt og hardt. Sikkerhetsstyrkene gjennomførte massehevnaksjoner og drepte et stort antall naboer som var mistenkt for å ha hjulpet Mau Mau. Hele landsbyer ble straffet, husdyr beslaglagt og hjem satt i brann.
Det som begynte som et målrettet angrep på en lojalisthøvding, utviklet seg til et større blodbad som i dag huskes som Lari-massakren.
Selv om det er vanlig å tilskrive Mau Mau-krigerne skylden for angrepet, finnes det muntlige overleveringer som tyder på at lokale stridigheter, særlig om landområder, også kan ha spilt en rolle i angrepet. Den dag i dag er det fortsatt uenighet om hvem som bar det endelige ansvaret, men det som er ubestridt, er at 23.-24. mars 1953 var en av de mørkeste nettene i Kenyas kolonihistorie.

Kolonial gjengjeldelse

Ved daggry 24. mars 1953 svarte den britiske koloniadministrasjonen og det lojalistiske Heimevernet med overveldende styrke.
Sjokkert over omfanget og brutaliteten i Lari-massakren, ga kolonioffiserene ordre om umiddelbare represalier mot landsbyer som ble mistenkt for å huse Mau
Mau-krigere.
Tropper, politi og heimevern feide gjennom åsryggene i Lari og brente
husmannsplasser, arresterer mistenkte og utfører summariske henrettelser.
Øyenvitner og senere rapporter avslører at represaliene var vilkårlige, og at mange som ikke hadde
direkte rolle i massakren ble arrestert, banket opp eller drept på grunn av mistanke om Mau Mau
troskap. Hele landsbyer ble brent ned, og familier ble hjemløse og traumatiserte. Historikere
anslår at mellom 150 og 400 mennesker kan ha blitt drept i gjengjeldelsen,
selv om de nøyaktige tallene fortsatt er omstridt.
Denne kollektive avstraffelsen, som var ment å avskrekke nye Mau Mau-opprør, forsterket i stedet
Det skapte harme blant kikuyuene. Det understreket brutaliteten i kolonitidens opprørsbekjempelse og sørget for at navnet Lari for alltid ville symbolisere ikke bare Mau Mau-vold,
men også det britiske styrets hardhendte hevn.

Ettervirkninger og prøvelser

I ukene etter massakren og kolonimaktens represalier ble Lari midtpunktet for Mau Mau Emergency.
Den britiske administrasjonen satte i gang omfattende aksjoner og arresterte hundrevis av kikuyuer som ble mistenkt for å være involvert.
Mange av de anklagede ble holdt i provisoriske interneringssentre før de ble siktet i kolonidomstolene.
Lari-rettssakene, som de ble kalt, var noen av de største og mest omtalte rettssakene under unntakstilstanden.
Dusinvis av Mau Mau-mistenkte ble tiltalt for drap, konspirasjon og deltakelse i ulovlig edsavleggelse.
Saksbehandlingen gikk raskt og var sterkt preget av den politiske atmosfæren under unntakstilstanden.
Forsvarsadvokater og observatører kritiserte senere rettssakene for å mangle rettssikkerhet, og mye av bevismaterialet besto av fremtvungne tilståelser og tvilsomme øyenvitneforklaringer.
Ved utgangen av 1953 var et titalls menn og kvinner dømt til døden for sin påståtte rolle i massakren, mens andre fikk lange fengselsstraffer. Henrettelsene ble utført i Kamiti og andre koloniale fengsler, og markerte en av de høyeste bølgene av dødsstraff under

Mau Mau-konflikten.
For kikuyu-samfunnet satte ettervirkningene dype spor. Familier som hadde mistet sine kjære både i Mau Mau-angrepet og under kolonitidens represalier, ble brakt til taushet av frykt.
Kolonimyndighetene fremstilte rettssakene som en seier for lov og orden, men mange kenyanere så dem som en forlengelse av imperiets voldsbruk - et system som ikke bare var utformet for å straffe Mau Mau-krigere, men også for å knuse et helt samfunns ånd.

Hukommelse og mening
I dag er Lari-massakren fortsatt et sår i Kenyas historie. For noen var Luka et offer for politisk vold, for andre var han et symbol på svik.
Lari Memorial Park, som ble innviet i 2003, inneholder en liste med navnene på de døde fra begge sider. Muntlige historieprosjekter og skoleprogrammer arbeider nå for å bevare overlevendes beretninger og oppmuntre til refleksjon over de sanne kostnadene ved politiske konflikter.

Tidslinje

- 1927 - Luka forhandler om flytting av Tigoni og blir sjef.
- 1950 - Mau Mau-bevegelsen skyter fart.
- 1952 - Unntakstilstand erklært i Kenya.
- 1953 - Lari-massakren og represalier.
- 1963 - Kenya blir selvstendig; Mau Mau innvilges amnesti.
- 2003 - Lari minnepark innviet.

Luka wa Kahangaras historie er en påminnelse om at Kenyas kamp for land og frihet ikke bare var en kamp mellom kolonisatorene og de koloniserte - det var også en kamp innad i lokalsamfunnene, der lojalitetslinjer kunne bety liv eller død.