Kenyanere i Vietnam: De glemte krigerne og krigens vitner

Når Vietnamkrigen diskuteres i klasserom, dokumentarfilmer eller romaner, er det gjerne amerikanske, vietnamesiske, franske eller kanskje kinesiske navn som dukker opp til overflaten. Sjelden, om noen gang, blir samtalen utvidet til Øst-Afrika. I tåken av krig og postkoloniale overganger ligger en lite kjent sannhet: En håndfull kenyanere gikk på de gjørmete stiene i Vietnam, ikke som inntrengere, men som vernepliktige arbeidere, innleid støttepersonell og, i sjeldne tilfeller, utenlandske soldater som ble feid med i en global strøm de ikke kunne motstå.

Arven fra kolonitiden og militære tradisjoner

Kenya ble selvstendig i 1963, men før det hadde tusenvis av kenyanske menn tjenestegjort i King's African Rifles (KAR), et britisk koloniregiment som kjempet i andre verdenskrig og andre regionale konflikter. Disse mennene var erfarne, disiplinerte og kampvante. Noen fortsatte å tjene det britiske militæret etter uavhengigheten, og tok kontrakter som førte dem til fjerne strøk av verden.

Selv om Storbritannia ikke sendte kamptropper til Vietnam, var landet tett alliert med USA. Militære rådgivere og støttepersonell med britisk opplæring ble ofte utstasjonert eller leid inn av amerikanske entreprenører, og blant dem var tidligere KAR-soldater fra Kenya. Navnene deres dukket sjelden opp på noen offisielle lister, og historiene deres forblir i historiens taushet.

Noen av mennene havnet i Vietnam på omveier. Militære kontraktsbyråer la til rette for rekruttering, ofte uten å spesifisere nøyaktig hva oppdragene gikk ut på. I intervjuer med overlevende veteraner kommer det frem historier om kenyanske instruktører og logistikkeksperter som i det stille bisto de amerikanske styrkene med sin ekspertise fra mange års militærtjeneste i kolonitiden.

Kenyas diplomatiske holdning til krigen

Mens Vietnam brant, inntok Kenya, i likhet med mange afrikanske land, en avmålt holdning til konflikten. Offisielt holdt Kenya seg nøytralt og sluttet seg til Non-Aligned Movement (NAM), en koalisjon av stater som nektet å velge side i den kalde krigens kamp mellom USA og Sovjetunionen. Nairobis regjering sendte ikke formelt tropper eller kom med sterke uttalelser, men viktige diplomatiske utvekslinger avslører bekymring over imperialistiske intervensjoner i Sørøst-Asia.

I 1966 deltok for eksempel kanya i NAM-diskusjoner som kritiserte USAs engasjement i Vietnam, samtidig som de tok til orde for fredelige løsninger. Kenyanske ledere så krigen gjennom et avkoloniseringsperspektiv, og så paralleller mellom Vietnams motstand og Afrikas egen uavhengighetskamp. Selv om det ikke ble iverksatt mange direkte tiltak, gjenspeilte Kenyas holdning en bredere solidaritet med Vietnams kamp for selvbestemmelse over hele kontinentet.

Private entreprenører og rekruttering av arbeidskraft

På 1960-tallet var det amerikanske militæret i stor grad avhengig av sivile kontraktører for å administrere sin enorme krigsmaskin. De ansatte kokker, sjåfører, arbeidere, renholdere og mekanikere. Arbeidsbyråer med base i Midtøsten og Europa begynte å rekruttere arbeidere fra Afrika, inkludert Kenya, til "utenlandsoppdrag". Det stod ikke alltid Vietnam med liten skrift. Menn ankom Saigon eller Da Nang i den tro at de skulle jobbe i logistikksoner i fredstid, men så befant de seg i kamphandlinger.

Martin Wachira, hvis bestefar jobbet som sjåfør i Vietnam mellom 1968 og 1971, forteller om hvordan han unngikk granatbeskytning mens han fraktet varer mellom basene. "Han sa at de ikke var soldater, men at krigen ikke brydde seg om det. Kulene spurte ikke om du holdt i en pistol eller et ratt", sier Martin.

Utskrevet til utlandet: De utilsiktede soldatene

En mindre kjent vei til Vietnam for kenyanere gikk gjennom immigrasjon. Noen østafrikanere som studerte eller arbeidet i USA på 1960-tallet, ble viklet inn i det amerikanske innkallingssystemet og innkalt til tjeneste på grunn av uklar bostedsbeskyttelse. Noen ble feilidentifisert i militære databaser eller manglet juridisk støtte til å bestride innrulleringen.

Selv om det nøyaktige antallet er ukjent, tyder muntlige beretninger på at i hvert fall noen få kenyanere kjempet i amerikansk uniform, der deres afrikanske arv ble forvekslet med afroamerikansk identitet. En Vietnam-veteran i Boston, Massachusetts, fortalte at han hadde møtt en kenyansk rekrutt i rekruttleiren, som slet med at han plutselig ble innrullert i militæret.

Ettervirkninger og stillhet: Tilbakevendte veteraners kamp

Å vende tilbake fra Vietnam ga lite anerkjennelse eller støtte. De som dro som kontraktører, hadde ingen veteranfordeler, og de som tjenestegjorde under utenlandske flagg, befant seg i et underlig limbo, verken anerkjent av Kenya eller nasjonene de kjempet for.

Hjemme ble deres opplevelser misforstått eller ignorert. Få ønsket å høre om en upopulær krig i et fremmed land. Noen vendte traumatiserte hjem. Andre forsvant inn i anonymiteten på landsbygda, og minnene deres ble begravd i umerkede graver eller hvisket om ved peisestuen.

En pensjonert veteran, som ikke ønsker å stå frem med navn, sa: "Vi så ting i jungelen som fulgte oss hjem. Men hvem ville trodd at en kenyaner hadde stått i Mekong-deltaet?"

Gjenoppdage glemte fotavtrykk: Jakten på tapte historier

I dag begynner arbeidet med å avdekke disse skjulte historiene å ta form. Historikere og veteranforeninger i Kenya og Storbritannia finkjemmer arkiver og forsøker å finne navn og ufortalte historier før de forsvinner helt.

Dr. Samuel Wainaina, en forsker som har spesialisert seg på afrikansk militærhistorie, leder et prosjekt som skal dokumentere kenyanske erfaringer i Vietnam. "Afrikas rolle i globale konflikter er ofte underutforsket", påpeker han. "Men disse mennene eksisterte, og deres bidrag, enten de var tvunget eller selvvalgte, fortjener anerkjennelse.

Konklusjon Ekko i jungelen

Historien om kenyanerne i Vietnam handler ikke bare om glemte krigere, den er også et speil som gjenspeiler de komplekse sammenfiltringene av imperium, migrasjon og minne. Dette var menn som krysset kontinenter, ikke i jakten på heder og ære, men på jakt etter overlevelse, muligheter eller på grunn av historiens tilfeldigheter. Noen bar uniformer som ikke var deres egne. Andre holdt verktøy i stedet for geværer. Likevel var de alle like, fryktet det samme og etterlot deler av seg selv i en krig som knapt kjente navnene deres.

Historien har en dårlig vane med å velge sine helter. Kanskje er det sanneste målet på en nasjons verdighet hvordan den hedrer de navnløse, de som ikke er talt med, de som nesten er utslettet. Å minnes kenyanerne som gikk på rismarkene i Vietnam, er å gjenvinne et stjålet kapittel, ikke bare av krigen, men av menneskeheten. Det er å si: Dere var der. Vi ser dere nå.

Historiene deres fortjener mer enn taushet. De fortjener en plass i minnet vårt, i historiebøkene våre og i vårt kollektive oppgjør med fortiden. Ikke bare som en fotnote i en annen nasjons krig, men som et vitnesbyrd om hvor sammenvevd våre historier egentlig er.